I denne episoden av Sellpodden møter vi PP-rådgivere, og OT-medarbeider Frøydis Elseth-Jansson og Jennifer Bryant. De har skrevet artikkelen "Å passe inn eller å høre til? Erfaringer fra Kompetanseløftet i videregående skole", som ble publisert i årets første utgave av tidsskriftet Spesialpedagogikk. De deler av sine erfaringer i samtale med prosjektledere Elin Bræin og Mari Indregard fra Senter for livslang læring, samarbeidspartnere i Kompetanseløftet.
Målgruppe for episoden er alle som jobber med Kompetanseløftet, fra lærere og skoleledere til skoleeiere, PPT og Oppfølgingstjenesten. Den er spesielt relevant for deg som jobber på eller med videregående skoler. Frøydis og Jennifer deler sine erfaringer, og kommer med både kloke råd og kritisk blikk, begge deler med ekte engasjement for inkludering i skolen. God fornøyelse!
Lenke til den tekstede utgaven av episoden finner du HER
Podkasten er produsert av Senter for livslang læring (SELL), Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk ved Høgskolen i Innlandet.
I denne episoden av Sellpodden møter vi PP-rådgivere, og OT-medarbeider Frøydis Elseth-Jansson og Jennifer Bryant. De har skrevet artikkelen "Å passe inn eller å høre til? Erfaringer fra Kompetanseløftet i videregående skole", som ble publisert i årets første utgave av tidsskriftet Spesialpedagogikk. De deler av sine erfaringer i samtale med prosjektledere Elin Bræin og Mari Indregard fra Senter for livslang læring, samarbeidspartnere i Kompetanseløftet.
Målgruppe for episoden er alle som jobber med Kompetanseløftet, fra lærere og skoleledere til skoleeiere, PPT og Oppfølgingstjenesten. Den er spesielt relevant for deg som jobber på eller med videregående skoler. Frøydis og Jennifer deler sine erfaringer, og kommer med både kloke råd og kritisk blikk, begge deler med ekte engasjement for inkludering i skolen. God fornøyelse!
Lenke til den tekstede utgaven av episoden finner du HER
Podkasten er produsert av Senter for livslang læring (SELL), Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk ved Høgskolen i Innlandet.
Deltagere:
Elin Bræin (EB), Mari Indregard (MI), Frøydis Elseth-Jansson (FEJ), Jennifer Bryant (JB)
Velkommen til Sellpodden. Mitt navn er Elin Bræin, og jeg jobber på Sell. I dagens episode skal du få høre om erfaringer fra arbeidet med kompetanseløftet så langt. Denne gangen fra PPTs perspektiv. Vi tenker at målgruppen er alle som jobber med kompetanseløftet, både dere som jobber i skolen, lærere og ledere, dere som jobber i det vi kaller laget rundt eleven, eller som jeg ønsker at vi omtaler det som, laget med eleven, i hvert fall når vi snakker om elever over en viss alder. Eller om du som meg jobber med kompetanseløftet fra universitets- og høyskolesektoren. Med meg i dag har jeg min kollega Mari Indregard. Kan du si hei, Mari?
MB: Hei, hei.
EB. Flott. Og to av partnerne våre. En som jobber som PP-rådgiver i Østfold Fylkeskommune, Frøydis Elseth-Jansson.
FEJ: Hei.
EB: En kollega av Frøydis som jobber både som PP-rådgiver og i oppfølgingstjenesten. Jennifer. Sier du Bryant eller Bryant, Jennifer?
JB: Jeg sier Bryant.
EB: Bryant. Velkommen til deg også.
JB: Takk.
EB: Velkommen skal dere være, alle tre, både dere som er her i studio, og velkommen også til dere som lytter. Utgangspunktet for at vi har invitert dere to, Frøydis og Jennifer, er både at vi har blitt godt kjent med dere gjennom partnerskapet vårt i kompetanseløftet, og at dere har publisert en veldig interessant artikkel i årets første utgave av Spesialpedagogikk. Den artikkelen har dere kalt «Å passe inn eller høre til - erfaringer fra kompetanseløft i videregående skole». Før dere får svare på hvorfor dere valgte akkurat denne tittelen til artikkelen, har vi vært innom begrepet kompetanseløftet. For lyttere som ikke er kjent med den ordningen, må vi forklare litt hva det er. Mari, kan du si kort hva kompetanseløftet er?
MI: I stortingsmelding 6, som heter Tett på - tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, fra 2019-2020, varsler Regjeringen det vi kjenner som kompetanseløftet. Målet er at alle kommuner, fylkeskommuner, barnehager og skole skal ha tilstrekkelig kompetanse tett på barn og elever for å kunne fange opp og gi et inkluderende og tilpasset tilbud til alle, inkludert barn og elever med behov for særskilt tilrettelegging. Det er en tilskuddsordning som skal bidra til et varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet. Det skal bidra til at alle som jobber med barn og elever får økt kompetanse til å sikre inkludering og tilrettelegging. Det skal bidra til økt samhandling på tvers av yrkesgruppene. Det allmenpedagogiske og det spesialpedagogiske skal ses i sammenheng. Her er det veldig viktig at skole, PP-tjenesten og andre i laget rundt, eller kanskje andre i laget med elevene, jobber sammen, kanskje på nye måter for å skape inkluderende fellesskap.
EB: Flott. Tusen takk, Mari. Da håper vi at alle som lytter er med på hva kompetanseløftet er for noe. Jeg har lyst til å spørre dere, Jennifer og Frøydis, «å passe inn eller høre til», hvorfor dere valgte det som tittel på artikkelen deres?
FEJ: Veldig kort sagt handler det om at skolen må tilpasse seg elevene og ikke omvendt.
JB: Ja.
FEJ: På et foredrag som jeg var på for en stund tilbake, var det en foreleser som brukte uttrykket, "Mangfoldet er den nye normalen." Det har jeg og Jennifer adoptert og bruker som vårt mantra i arbeidet vårt. Det er jo det skolen som institusjon må forholde seg til. Det er å være et sted hvor alle kjenner at de hører til. Det er kort fortalt.
MI: Dere er veldig opptatt av inkluderingsbegrepet og refererer til forskere som Hausstätter og Peder Haug i artikkelen deres. Hvordan forstår dere hva som menes med inkludering?
JB: Vi syns at Peder Haug har en veldig god definisjon på dette. Det går ut på at man skal oppleve å være en del av et fellesskap og kunne delta ut fra sine forutsetninger, ha medvirkning der elevens stemme blir hørt, og sist, men ikke minst, å få et utbytte. At eleven får en opplæring som gagner dem både faglig og sosialt.
FEJ: Jeg og Jennifer har jo begge lest boka til Rune Hausstätter. Den heter Spesialpedagogikkens samfunnsmandat. Den likte vi veldig godt. Blant annet skriver han om to modeller som man hører om innenfor spesialpedagogikken som forklarer litt hvordan samfunnet forholder seg til mennesker med funksjonshemminger. Den individpatologiske modellen er tenkt som at individet må endre seg for å passe bedre inn i samfunnet. Den sosiale modellen er på en måte stikk motsatt. Samfunnet må være organisert slik at alle mennesker, uavhengig av bakgrunnen, må kunne høre til. Vi tenker at det er det den sosiale modellen forklarer. Det er inkluderingens grunnide. At man naturlig hører til i samfunnet uten å måtte endre seg på noen måte. Ja.
EB: Det er veldig spennende å overføre den modellen til et klasserom. Hvis vi tenker oss et klasserom der det er én, to eller tre elever som strever av ulike grunner, så vil det være i den individmodellen, naturlig for en lærer å tenke at noen må hjelpe meg å fikse de elevene, eller ta de elevene ut av klasserommet mitt, slik at de kommer tilbake bedre rustet til å skaffe seg utbytte av den undervisningen jeg gir som lærer. Mens i den sosiale modellen vil man tenke at jeg må gjøre noe med undervisningen min slik at det favner også de én, to eller tre som jeg ser at strever med å henge med. Så er det litt provoserende, tror jeg, for noen lærere, å få en slags beskjed om at i den sosiale modellen skal jeg håndtere hele mangfoldet av elever til enhver tid. Så dette er jo modeller som det ikke er meningen at man skal være absolutt i den ene eller absolutt i den andre, men når vi jobber sammen i partnerskapet vårt og når vi jobber med skoler, så er det med en tanke om at vi gjerne vil at flere lærere skal se på muligheten for å greie å ivareta et større mangfold enn man kanskje har gjort til nå. Og snakke med dem om hvordan man kan få til det på en god måte som vi ivaretar også de andre elevene i klassen. Det er et kjempekrevende oppdrag, men også veldig spennende. Og vi vet jo hvor viktig det er at en elev opplever å være reelt inkludert i det fellesskapet som de tilhører. Og vi vet også at det er en veldig viktig del av motivasjon for læring, dette med å føle tilhørighet til gruppa. Så de gangene vi lykkes med det, så gir det veldig god effekt på læringen til eleven. Dette med inkludering er noe av det vi vektlegger mest i partnerskapet vårt. Vi har jobbet mye med det, både når vi har jobbet med skolen som vi samarbeider om, og når vi har jobbet med PPT og oppfølgingstjenesten ved siden av. Det er fordi vi ser at det å lykkes med inkludering, det har veldig mye å si for læringseffekten for elevene.
FEJ: Vi har jo diskutert en del, jeg og du, Jennifer, at PPT-tjenesten har nok en tradisjon for å jobbe mye i den individmodellen, hvor man er veldig opptatt av enkeltelever, og hva som kan være årsaker for at de strever. Det er jo fint at man er opptatt av det, og tenker på hva som kan være gode tiltak for den eleven. Men vi ser jo at vi må dreie arbeidet vårt mer inn mot klasserommet og skolen som et system, og hvordan man kan få det systemet til å være mer variert, til å ha en annen tilnærming, slik at flere elever føler at de kan delta.
EB: Det som kan være utfordrende for mange når det gjelder inkluderingsbegrepet, er at noen av definisjonene på inkludering handler om at inkludering er en slags subjektiv opplevelse hos enkeltmennesket. Og det er vanskelig å se for seg at alle elever til enhver tid i alle fellesskap de inngår i skal oppleve seg inkludert. Det er på en måte en slags utopi. Hvis vi tenker på vårt eget liv, så inngår jeg i mange forskjellige fellesskaper i familien, venneflokken, på jobben og så videre. Det er jo situasjoner, gjennom en dag for eksempel, hvor man kan føle i det ene øyeblikket at jeg hører til, og så er det noen som snur ryggen til, eller overser meg, eller skifter tema, eller gjør noe som gjør at jeg føler at nå ble jeg litt utenfor. Så vi har snakket litt om at inkludering er en... Det er ikke en konstant følelse. Det er utopisk å tenke seg at et menneske i enhver anledning hele tiden skal oppleve seg inkludert, eller at man hører til. Men at vi skal jobbe for at flest mulig, i flest mulig situasjoner, opplever at de hører til, og at det er en robusthet også til å takle de gangene man merker at nå falt jeg litt på utsiden, at det ikke behøver å bety at nå er jeg ekskludert fra dette fellesskapet, og at vi går helt i kjelleren. Så vi jobber både med læreren og hvordan læreren kan legge til rette for at flest mulig skal oppleve seg inkludert, og så må vi også jobbe med å bygge opp en slags robusthet hos elevene til å tåle at vi går litt ut og inn av denne følelsen av å høre til, og at det er helt normalt og helt greit.
MI: Hvis jeg kan kommentere på det, Elin, for Hausstätter sier litt at inkludering ikke er et mål som kan nås, så sjekker man ut at alle på skolen er inkludert, nå kan vi gå videre til neste punkt på agendaen. Men at det er en prosess, og at det handler om at man jobber bevisst for at alle skal ha en bedre hverdag og opplevelse inkludert det meste av tiden de er på skolen. Dette kan også ses i sammenheng med Overordnet del, at dette er kompliserte pedagogiske spørsmål, og de har sjeldent sikre svar. Det med at alle elever er ulike, og hva som er elevens beste, er et kjernespørsmål i all opplæring, og dette spørsmålet besvares på nytt hver dag av alle som jobber i skolen. Så dette er prosesser som man må jobbe med og ha helt langt fremme i bevisstheten, når man både planlegger undervisning med tanke på fellesskapet og individet. Så tenker jeg, Frøydis og Jennifer, at dere jobber med videregående skole, og dere problematiserer inntaksordninga i videregående skole i artikkelen deres. Hva er det dere tenker er problematisk med dagens praksis?
FEJ: Ja, som hovedregel, så skjer jo inntaket til videregående skole etter poeng. Det er jo noen søkegrupper som har fortrinnsrett til inntak, eller som er søkere som trenger en individuell behandling av søknaden sin. Og det er jo for eksempel elever i den gruppa som mangler karakterer i mange fag fra ungdomsskolen. Da trenger man jo på en måte å sikre at de også får en skoleplass, uten at de må konkurrere inn på poeng. Så den ordningen forstår vi jo godt. Men det vi ser på som problematisk, ved den særskilte inntaksordningen, er på en måte hvordan den påvirker innholdet og organiseringen av opplæring etter at de har tatt inn. Fordi vi opplever jo at mange elever som blir tatt inn etter en særskilt vurdering, de får et tilbud om et segregert tilbud i en tilrettelagt klasse, for eksempel. Og vi opplever at inntaket kanskje er mer på å opprettholde at elevene må passe inn i et ferdig rigget tilbud i skolen, mer enn at man er nysgjerrig på hvem elevene er og hvordan skolen kan tilpasse seg deres forutsetninger. Så det blir på en måte... Altså inntaksordningen i seg selv forstår man ut fra hvordan man skal få mulighet til å få en skoleplass når man ikke kan konkurrere på like linje med andre. Men det er på en måte konsekvensen i etterkant av hvordan elevene blir møtt når de kommer inn. Vi hører jo ofte at det blir brukt... Det blir jo noe språk man bruker, ikke sant? Særskilt søkere. Vi opplever at det blir veldig stigmatiserende og henger med elevene gjennom hele skolegangen og setter standarden på hvordan man tenker at tilbudet skal være og hvilke forventninger man har til den gruppa. Det tenker vi er problematisk.
JB: Jeg har en kommentar som vi ikke har planlagt at vi skal si, men jeg tenkte på det fordi du sier at vi forstår det med den inntaksmodellen. At noen trenger å ikke måtte konkurrere på bakgrunnen av karakterer. Men det jeg ofte opplever er at det går litt sport i det å henvise elever som første februar-søkere. Det er jo ulike paragrafer. Den ene er at man må ha spesialundervisning i mer enn halvparten av fagene. Men den andre ordningen er andre grunner. Det er en paraplyordning hvor du kan legge inn veldig mange. I år er det 12 prosent av elevene som er første februar-søkere ved den ene skolen. Da tenker jeg at vi må tørre å tenke litt mer overordnet. Vi må ha det overordnet blikket på det.
EB: For lyttere som ikke er så kjent med inntaksordningen til videregående skole, så har jeg lyst til å utdype litt dette begrepet segregert tilbud som du var innom, Frøydis. Fordi når elevene søker, og de er det som dere kaller for første februar-søkere, søker på særskilt grunnlag, så blir de ofte plassert inn i et tilbud som er utenfor det ordinære tilbudet. De går fysisk på samme skole som de andre elevene, men de blir plassert inn i grupper på enten fire eller åtte, ofte. De skal jobbe på samme utdanningsprogram, men i mindre grupper. Det høres jo i utgangspunktet fint ut, at elever får små eller liten gruppe med høy voksenhet. Men vi ser at på mange skoler er dette med firer- og åttergrupper et tilbud til veldig mange, og kanskje flere enn forskningen viser at skal være nødvendig. Forskning viser at det er kanskje to eller tre prosent av det totale antallet elever som har så store vansker at det er behov for et særskilt tilbud på siden av det man kan forvente at man får i det ordinære. Så når det er opp til 12 prosent som får det, så er det på en måte mye mer enn det forskningen skulle tilsi at trengs. Så det som vi ser, både ut ifra det vi har lest i artikkelen deres, men også annen forskning på dette feltet, er at elever som egentlig kunne hatt utbytte av ordinær opplæring blir plassert i segregerte tilbud fra start. Og da er de segregerte tilbudene permanente. I stedet for at man kanskje kunne sett for seg en modell der de starter i det ordinære, man forsøker å tilrettelegge for dem sånn at de får utbytte av det ordinære. Og så ser man kanskje at de trenger noe støtte i noen situasjoner, og da kan de få det på en måte inn i det ordinære. At de for eksempel blir tatt ut i noen økter, at de skal gjøre noe litt annet enn de andre i noen økter, men at de som en hovedregel tilhører den ordinære klassen og tilbudet. Så her ser vi på en måte, sånn som jeg leser artikkelen deres, og sånn som jeg kjenner dere, så er dette en slags struktur som står litt i veien for at flere elever kan delta i og oppleve seg inkludert i det ordinære tilbudet. Er det riktig oppsummert?
FEJ: Det er veldig godt oppsummert. Og bare som en kommentar, Elin, så tenker jeg jo at det er viktig å presisere at med inkluderingstanken tenker man jo at alle elever skal ikke gjøre det samme nødvendigvis til samme tid. Det er jo på en måte hele kjernen i det. Men det kan ikke være sånn i skolen at man enten er i ett system, eller så er man i et annet. Så vi må prøve å tenke mer gode samarbeidslinjer mellom det spesialpedagogiske feltet og det mer ordinære feltet. Sånn at elevene skal få et utbytte, men at det ikke blir stedet som vurderer hva de skal få, men at det er elevenes forutsetninger som må styre det. Og så er det skolen som må organisere seg etter det og se hva eleven trenger når.
MI: Man kan jo kanskje også snu litt på det og se på de elever som går i en tilrettelagt gruppe. Det problematiserer dere jo også i artikkelen deres. At en del av de elevene kunne ha tilhørighet i den gruppa, men også ha et tilbud og tilhørighet i en ordinær klasse. Å få oppfølging av faglærere og samarbeidet med de elever som går der. Men der skriver dere at det kan være fullt i klassen, eller læreren kan si at de ikke har kompetanse, og at de trenger opplæring. De vet ikke hvordan de skal tilrettelegge godt nok, og de har så mange elever fra før. Hvordan tenker dere? Kan dere utdype det litt, basert på de erfaringene dere har gjort? Hvis vi tar det fra starten av med å problematisere inntakssystemet, som jeg opplever at dere og som Elin også er inne på, så blir man plassert inn i en kategori allerede før du har begynt på skolen. Så blir det veldig vanskelig at man har litt sånn... Kanskje litt tradisjonell rigide ramme på å møte elevene på en annen måte. Her kan vi prøve ut andre løsninger med å snakke med eleven og være litt mer nysgjerrig på... Kanskje denne eleven hadde hatt mer større læringsutbytte av å gå i en ordinær klasse, ha noen av timene i ordinær klasse, andre i en tilrettelagt gruppe, eller andre veien.
EB: Ok. Jeg fikk lyst til å supplere litt, Mari. Vi kunne også sett for oss et scenario der en elev blir tatt inn til et særskilt tilbud, en liten gruppe, men at man jobber med en målsetning om at eleven skal inn i det ordinære, sånn at den kanskje i løpet av VG1 eller VG2 går fra å være en elev på tilrettelagt til å være en elev i det ordinære. Men det ser vi veldig sjelden at skjer. Det er på en måte en slags merkelapp. Du har blitt tatt inn på en fire- eller åttergruppe, og så blir du der uansett hvor stor eller liten progresjon du har. Vi ønsker oss et tettere samarbeid mellom det ordinære og det tilrettelagte, sånn at man i større grad kan se på mulighetene for at eleven deltar mer i det ordinære. Det er en utfordring på mange skoler. Det er ofte vanntette skott mellom tilrettelagtavdelingen og de ordinære tilbudene. Som Jennifer og Frøydis påpeker, er det ofte fullt i de ordinære klassene, og så er det strukturelle ting som kommer i veien for det som egentlig er elevens beste. Det er denne kontinuerlige vurderingen av hva elevens beste er, som blir veldig fremmehevet nå i ny opplæringslov, som vi ønsker er et oftere tema på skolene. At det gjøres hyppigere vurdering av det, og at man ser på mulighetene for at elevene kan delta i og oppleve tilhørighet i det ordinære.
FEJ: Det henger sammen med hvordan skolen har organisert seg. Vi opplever at spesialundervisningen i videregående ofte blir oppfattet og omtalt som et sted. Vi ser at ansatte som har kompetanse på det spesialpedagogiske feltet samarbeider lite med det øvrige personalet. Det gjør at det blir en ond spiral der den spesialpedagogiske kompetansen er et sted og den allmenn tekniske kompetansen et annet sted. Det tenker vi er ganske uheldig. Her kunne man spilt hverandre gode til det beste for elevene.
JB: Vi i PP-tjenesten tenker at vi har en viktig rolle for å få til den mer varierte og inkluderende undervisningen i klasserommene. Det handler om at vi må være tett i laget rundt læreren. Eller med eleven, som Elin vil kalle det. Støtte dem i det de allerede gjør som er bra og veilede og tilføre en annen kompetanse på hvordan tilrettelegger for elevene.
EB: Det var veldig interessante refleksjoner du har der, Jennifer. Vi skjønner at dere i PPT er interessert i å komme mer i dialog med lærere som underviser i det ordinære. Vi lurer på, og det tror jeg mange skoler lurer på, hvordan det kan se ut i praksis. Hvordan kan man få til det?
FEJ: Jeg og Jennifer har et innsatsområde som vi har bestemt oss for å prioritere å bruke litt tid på fremover i arbeidet med kompetanseløftet. Det er å delta i undervisning i noen utvalgte VG1-klasser på helse- og oppvekstfag. Det er for å bli mer kjent med den ordinære undervisningen. Det er også å skape noen relasjoner og bli kjent med lærere. Forhåpentligvis at de blir kjent med oss og vår kompetanse. Det er ikke nytt at vi er ute i klasserommet og observerer eller deltar. Men ofte har det vært knyttet til noe som oppleves som problematisk. Vi blir koblet på når noe er vanskelig.
JB: Og individfokuset.
FEJ: Ja, og med individfokuset. Tanken vår nå er at vi inviterer til et samarbeid med lærere med et utgangspunkt hvor vi er tettere på deres arbeidshverdag og deres undervisningsmetoder. Vi tenker kanskje at en slik tilnærming kan gjøre det lettere å diskutere og bli enige om hva som kan være god praksis i klasserommet før ting blir utfordrende. Det tenker vi også er å jobbe forebyggende. Noe som blir fremhevet nå i ny opplæringslov.
EB: Det som er veldig spennende med det dere snakker om nå er at dere går inn og observerer med andre briller enn det dere normalt gjør. PP-rådgiver i et klasserom ser veldig ofte på en elev og prøver å observere den elevens utbytte av opplæringen ut ifra de vanskene den eleven har. Mens dere nå går inn og ser på hele gruppa og hvordan lærernes metodevalg og verktøykasse virker inn på alle elevene, ikke bare den ene, men hele gruppa. Det er et veldig annet blikk dere går inn med da. Det blir en helt annen samtale med læreren eller lærerne i etterkant vil jeg tro.
MI: I skolen har vi noe som heter Overordnet del. Det er et verdidokument, men også forskrift til lov, som beskriver grunnsynene som skal prøve all den pedagogiske praksisen. Her er det også beskrevet at elevens faglige og sosiale kompetanse må ses i sammenheng. Det innebærer blant annet at når man planlegger undervisning, kan man ikke bare planlegge for det faglige, men også for det sosiale. Man må hele tiden ha i bakhodet at elevene skal føle seg inkludert i undervisningen og at man skal tilpasse undervisningen slik at man når den enkelte eleven. Dere berører også dette i artikkelen. Kan dere si litt om dette? Hva er deres bilder av hvordan det ser ut i praksis? Det med å planlegge både for den sosiale og faglige utviklingen hos elevene.
JB: Jeg jobber i oppfølgingstjenesten også. Målgruppen er de som har havnet utenfor skolen. Jeg har opplevd diskusjoner om hva det vil si å ha et godt utbytte av å være på skolen der faglig kompetanse vektlegges som det viktigste. Det er viktig å ha stemmen inn som minner hverandre på at skolen har en langt bredere målsetting enn å fremme kunnskaper i enkeltfag. Jeg stiller spørsmål på hvilket utbytte elevene har ved å ha tilhørighet i en klasse, ha relasjoner til jevnaldrende, ha relasjoner til en trygg voksen og viktigheten av det.
FEJ: Dette er noe du ser, Jennifer, når du har avklaringsmøter hvor skolen sier at du er så mye borte fra skolen. Vi ser at du ligger an til ikke å få vurdering med karakter i så mange fag. Er det noe poeng når du fortsetter? Det er der du ser at, eller stiller spørsmål tilbake i de møtene. Hvorfor vektlegger man så mye det faglige utbyttet? Hva med det andre utbyttet eleven får ved å være en del av skolen? Hvilken viktig arena det er for elevene våre. Føler at det er et sted man får utbytte på andre områder enn det faglige. Det er det du tenker på?
EB: Har dere noen tanker om hva det kommer av? Vi ser også at mange lærere planlegger i hovedsak for et faglig innhold. Man må på en måte minnes på dette med å planlegge for at eleven skal utvikle sosial kompetanse, sosiale ferdigheter, gjennom å delta i en eller annen aktivitet med andre. Hva tror dere det kommer av? At det er noe som ikke alle lærere er veldig opptatt av?
JB: Det er en blanding. Det handler om hvordan utdanningssystemet er bygget opp. I tillegg til kanskje det noen har som er tradisjonelle oppfatninger om hva skole skal være. Det vektlegges hvilken kompetanse som er viktig for å komme videre i jobb. Men det er ingen formelle krav på det som beskrives, for eksempel i Overordnet del. Det er likevel et premiss, tenker vi, for å få til den opplevelsen av tilhørighet og inkludering og trivsel. Det er grunnlaget for god læring.
FEJ: Ja, og vi ser jo det i arbeidet vårt, at det fort blir fokus på fag. Det som kanskje er det viktigste, er å få en god relasjon til elevene, å komme i posisjon til læring, det blir noen ganger underkommunisert som viktig. Jeg tror ikke det handler om at læreren ikke har kompetanse til å opparbeide en god relasjon, eller at de ønsker det, men at man blir stresset på å nå faglige krav og mål. Å bli målt på ting. At det tar så mye fokus. At man glemmer den danningsbiten i utdanningssystemet. Jeg tenker at den overordnede delen av læreplanen er den aller viktigste. Den burde vært snakket mye mer om i alle fora i skolen. Mer enn den blir.
JB: Mye av den veiledningen vi er ute på skolen og gjør, handler om å trygge lærere i at det de gjør er bra. Det er ofte et stressmoment for dem. At de ikke klarer å legge opp undervisningen så de følger disse kompetansemålene. Men det du gjorde i stad, da du så elevene og hilste, og han var så glad for å se deg, ta til deg det. På grunnskolen har han ikke vært på skolen i det hele tatt. Nå kommer han faktisk på skolen hver dag.
EB: Jennifer, jeg synes det var fint at du trakk frem dette med å trygge læreren på at det de gjør allerede er bra. Å hjelpe læreren til å se at det som skjer nå er et fremskritt. Den eleven har strevd mer før enn den som strever nå. Det virker veldig motiverende for en lærer når man får støtte på at nå går det fremover. Så har jeg lyst til å legge til at vi ser at veldig mange lærere får til dette med å skape inkluderende klasserom på en fin måte. Vi erfarer at det er litt forskjell mellom fag og for eksempel hvis en lærer har to timer i uka med en klasse. Hvor mye mer krevende det er å få til et godt læringsmiljø i de to timene enn hvis de er med elevene 15 timer i uka. Det er mange lærere som forteller at de har mange kompetansemål og få timer å gjøre det på. Dermed kjenner jeg på det stresset som dere veier innom med at jeg må gå fort frem. Selv om jeg merker at ikke alle henger med, må jeg gå videre. Så vi ønsker å jobbe med verktøykassa til læreren i forhold til hvordan den kan få til det de har ambisjoner om faglig samtidig som de skaper klasserom der alle kan delta og oppleve tilhørighet. Dette kaller vi noen ganger for fellesskapende didaktikk, eller inkluderende praksiser. Det er et tema som flere og flere skoler begynner å bli nysgjerrige på. Nettopp fordi mange lærere sier at jeg strever med å håndtere hele mangfoldet i klassen min. Så jeg hadde lyst til å nevne både fellesskapende didaktikk- og inkluderende praksiser, så de skoler som hører på og kjenner seg igjen i at det er en utfordring, vet at det finnes steder å gå til temaer og jobbe med som gjør at man kan få til dette på en bedre måte. Hvis vi skal drive litt egenreklame, så har vi noen podcast-episoder om dette med fellesskapende didaktikk og inkluderende praksiser som det går an å høre på for å få tips til hvordan man kan gå videre og lære mer om det.
MI: Jeg synes det er så fint det dere sier der. Hvis vi fortsatt holder oss til Overordnet del, så står det at lærere kan få god støtte fra andre yrkesgrupper, både til å avdekke utfordringer og gi elevene hjelp de trenger, med tanke på tilpasset opplæring. Så har vi den nye paragrafen i opplæringsloven. Der står det at PPT, eller den pedagogiske-psykologiske tjenesten, skal samarbeide med å støtte skolen i det forebyggende arbeidet for å gi et inkluderende opplæringstilbud til elevene som kan ha behov for tilrettelegging av opplæringen. Det er jo det dere snakker om nå. Hvordan dere kan gå inn i klasserommet og veilede lærere og elevene. Det som også er i tråd med kompetanseløftet, er at kompetansen skal være tett på elevene. Dere beskriver dette veldig godt i artikkelen. Dere er i gang med å realisere og tenke rundt målsetningen, både i Overordnet del og det som kommer i ny opplæringslov. Og også de intensjonene med kompetanseløftet. Hvis jeg kan få utfordret dere litt og spørre dere; hvordan skulle dere ønske at det ideelle samarbeidet mellom PPT og skole, som dere ser det ut fra målsetningen vi har vært inne på nå?
JB: Det var litt tankevekkende for oss, Frøydis. Vi drev med det refleksjonsverktøyet i forbindelse med kompetanseløftet. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal gå inn på refleksjonsverktøyet, men det er et verktøy som har som målsetting å belyse skolens ståsted knyttet til inkludering i skolen. Det bygger på David Mitchell, som jeg er veldig glad i. Han har laget noen faktorer som er inkluderingsskapende faktorer. I det refleksjonsverktøyet kom det frem, da vi hadde undersøkelsen for hele skolepersonalet, så kom det frem at 50 prosent av alle ansatte på skolen ikke anså støtten PPT som tilgjengelig og relevant i skolens arbeid med inkludering. Det er en fallitterklæring. Noe vi skikkelig måtte ta inn over oss.
FEJ: Ja, det har vi snakket mye om. Vi har tenkt at vi i PPT må reflektere mye mer rundt hvordan vi posisjonerer oss i skolen. På hvilke arenaer skal vi være? Siden 2019 har vi satt ute på skolene flere dager i uka for å være mer tilgjengelig. Men vi opplever ikke at vi blir mer brukt eller brukt på en annen måte enn tidligere, hvor vi ikke satt ute på skolene. Nå skal vi i gang med en evaluering av den ordningen i PPT-tjenesten hos oss. Den ordningen som går på fast tilstedeværelse ute på skolene. Vi tenker nå at vi har en gyllen anledning til å drøfte det grundig først innad hos oss i tjenesten, men også etter hvert med skolene. Vi skal prøve å finne ut hvordan vi kan samarbeide på en best mulig måte for å ivareta mandatet vårt. Vi tenker at for å kunne jobbe forebyggende og for å kunne jobbe med organisasjonsutvikling som blir trukket fram i opplæringsloven på hvordan vi skal jobbe i PPT-tjenesten så tenker vi at det er helt nødvendig å ha tett samarbeid med ledergrupper på skolen. Og samtidig som vi har snakket om tidligere, så er det jo like viktig å ha god kjennskap til praksis ute i klasserommene og dermed ha et godt samarbeid med lærerne. Da tenker jeg at vi trenger det tette samarbeidet for å kunne gi konkrete råd og veiledning til lærerne som føles nyttig og relevant. Så vi tenker også at vi bør delta i ulike klasseteam eller seksjonsmøter hvor vi møter lærerne og får muligheten til å snakke med dem. Vi jobber jo veldig tett, som i dag, med elevtjenestene på skolene. Altså med rådgiverstaben. Men vi opplever at det gir oss veldig lite innflytelse både når det gjelder skolens utviklingsarbeid og det å få mer innsikt i hva som foregår ute i klasserommene. Så vi har tenkt at vi befinner oss på et feil nivå. Vi samarbeider veldig mye på et mellomnivå og så har vi ikke like god kontakt med hverken ledergruppa eller læreren i klasserommet. Så det blir et kjempespennende arbeid å gå inn i. Det gleder vi oss til.
EB: For lyttere som ikke kjenner til hva som er PPTs mandat så kan vi jo nevne at det er formulert på en litt ny måte i ny opplæringslov som trer i kraft i august i i år. Det står blant annet at PPT skal samarbeide med å støtte skolene i det forebyggende arbeidet for å gi et inkluderende opplæringstilbud. Det står også at PPT skal hjelpe med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling slik at opplæringstilbudet blir så inkluderende og godt tilrettelagt som mulig. Det er en del av mandatet som ikke er det som man tradisjonelt tenker på som PPT’s oppgave, nemlig å utrede og skrive saksynlige vurderinger knyttet til enkeltelever. Men en tydeliggjøring av at PPT har et mandat for å jobbe for mer inkluderende praksiser og med et godt opplæringstilbud til alle elever, som jeg leser det. Det er så spennende at dere er opptatt av hvordan vi kan komme i posisjon på skolen til å kunne ha en rolle hvor vi får til det som er beskrevet i mandatet. For så lenge skolen forholder seg til PP-rådgiverne slik som de gjorde tidligere, i form av å henvise enkeltelever, så kommer ikke PP-rådgiverne inn i en rolle der de kan påvirke kompetanseutviklingen og organisasjonsutviklingen. Det er veldig spennende det dere snakker om nå. At dere leter etter hvordan vi kan komme i posisjon i forhold til ledergrupper, i forhold til lærere, ikke bare når de henviser enkeltelever, men når de skal planlegge undervisning, for eksempel, kan vi få delta på de arenaene hvor det skjer, og hjelpe til med å minne om, foreslå eller gi råd og veiledning på hvordan opplæringen kan bli mer inkluderende.
FEJ: Det vi har merket, det er veldig fort gjort å havne tilbake i gamle spor. Vi må hele tiden minne samarbeidspartnere på å huske å minne oss selv på nå. Nå skal vi jobbe sånn, så nå må vi tenke litt annerledes. Er det noen arenaer vi kan tenke oss å være med i, som dere ikke har brukt oss i før? Det er hele tiden å være den plagsomme lillesøsteren som man trykker på skuldrene og spør om vi kan være med.
MI: Basert på erfaringen dere har fra arbeidet med kompetanseløftet de tre siste årene, hva skal dere tenke dere til for å få til et godt samarbeid mellom PPT og skole, slik at vi kommer nærmere i målsetning om at alle elever skal oppleve at de er inkludert? Her er det flere nivåer. Vi har skoleeier, ledere, lærere, PPT. Hvis dere kan snakke litt rundt alle disse nivåene, hva skal dere til?
FEJ: Først og fremst internt hos oss i PPT, ble vi underveis i kompetanseløftet mer og mer klare over at det ikke bare var skolen som trengte å bli mer bevisst på det her med egne holdninger og praksis rundt inkludering. Vi merket at vi ikke hadde jobbet godt nok med det begrepet selv. Vi har jo koblet på Høyskolen i Innlandet ved dere for å jobbe med det begrepet internt i egen virksomhet. Vi tenker at det er helt essensielt å være omforent om hva inkludering er når vi er ute på skolene. Vi jobber både nå med dere. Det er viktig at man snakker sammen i PPT om hva det betyr for oss. Hva betyr inkluderingsbegrepet? Hvordan bruker vi det i praksis? Hvordan skal det se ut for oss? Hvordan fremmer vi inkludering når vi er ute i skolene og vi er ute på møter og treffer våre samarbeidspartnere?
JB: Vi har også benyttet oss av kompetansepakken til UDiR for inkluderende praksis, som vi jobber med på tvers av regionskontorene. Det tenker jeg kanskje er første bud. Det er å begynne med oss selv og klare å vite hva vi står for. Og så har vi i artikkelen vår, men det er noe vi også snakker om, og er opptatt av, men vi har skrevet om det i artikkelen vår, at vi etterspør hva skoleeier mener om inkludering og hvordan skoleeier tenker at PPT og skolene skal samarbeide om kompetanseløftet. Derfor har vi koblet på skoleeier når vi skal ha disse fagsamlingene om kompetanseløftet med dere, hvor PP-tjenesten og oppfølgingstjenesten er til stede, så har vi koblet inn skoleeier nettopp for at skoleeier må høre det samme som vi hører og det samme som vi diskuterer og opptatt av, og hvor vi tenker på at vi må dra i samme retning og at det er skoleeier som er ansvarlige for hvordan systemene i skolen er organisert. Og så ser vi at dette gir oss stor innvirkning på hvordan det er mulig å tilrettelegge for elever i skolen ut fra hvordan systemene er rigget. Så vi tenker at skoleeier er helt essensielt i samarbeidet vårt om kompetanseløftet.
FEJ: Ja, og så er det jo som vi har sagt tidligere, at vi ser det som veldig viktig å jobbe tett med ledergruppen, for å kunne komme i posisjon til å mene noe sammen med dem om skolens utviklingsarbeid. Og også da jobbe høyhet i andre enden med læreren. Det er jo også en viktig del av det, å jobbe høyhet i andre enden med læreren, og kunne jobbe tett med dem, sånn at vi opplever oss som relevante.
JB: I samarbeid med lærere, er det viktig å vite om og at vi anerkjenner hverandres kompetanse. Det er det vi har snakket en del om, Frøydis. Hos oss er det at vi har den ulike kompetansen, det som er styrken i samarbeidet rundt elevene. Det er det som er laget med elevene. Lærere har sin kompetanse, vi har vår kompetanse.
EB: Hvis vi skulle forsøke oss på en oppsummering nå, så har vi snakket om viktigheten av inkludering. Vi har snakket om PPT-mandat og hva dere mener skal til for å lykkes bedre med kompetanseløftet. Så lurer jeg litt på om vi kan tenke litt høyt sammen. Hvis en skole, et PP-kontor eller skoleeier skal i gang med kompetanseløftet for første gang, for vi vet at noen har brukt tid på å komme i gang med dette. Hva kunne være våre råd til dem?
FEJ: Vi tenker i hvert fall at skoleeier må være koblet på og ha en tydelig rolle. Og så tenker vi at det er viktig å involvere alle. Arbeid med inkludering er ikke noe man kan velge bort.
JB: Vi tenker også det er viktig å bruke tid på å snakke om og forstå hva ordet inkludering betyr i praksis. Vi var jo ute og veiledet mye på skolene på inkluderingsbegrepet. Da oppstod behovet for å kunne vite hva det vi legger i det hos oss. Så det tror jeg er… jobb med inkluderingsbegrepet. Internt. Før man kanskje går ut og snakker om det. Og huske på at utviklingsarbeid og endring av praksis tar tid. Du var jo inne på det, Elin, men arbeid med inkludering er ikke noe man blir ferdig med. Det er noe man hele tiden kontinuerlig jobber med. Og aldri kommer i mål med, på en måte.
FEJ: Ja, og så må man tørre å utfordre eksisterende praksis. Man må rett og slett være litt modig. Og tørre å være introspektiv og gå i seg selv og tenke på- hvordan vi kan jobbe annerledes for å nå visjonen om inkludering. Stille kritiske spørsmål til en selv.
EB: Jeg tenker det var veldig fint det ordet, modig. Fordi det er noen ambisjoner, både i overordnet del- i PPT-mandat og i ny opplæringslov, som krever at vi gjør ting litt annerledes enn før. Og alle slike endringer krever mot, og det krever at det skjer flere ting parallelt veldig ofte. Så nå har vi vært innom både skoleeier, skoleledere, lærere og laget med eleven, som da inkluderer PPT. Hvis vi skulle forsøke oss på å være litt mer konkrete, så kunne jeg tenke meg å oppfordre skoleeiere som lytter til dette, til å se spesielt på strukturer, altså inntaksordningen som kanskje den største og viktigste strukturen, som vi ser at noen ganger står i veien for å få til de ambisjonene som styringsdokumentene gir. Er det mulig å endre på inntaksordningen, slik at flere elever kan starte i det ordinære, eller komme fortere over i det ordinære? Sånn at det ikke allerede fra start er sånn at du er plassert i et segregert tilbud, og sånn ble det. Det håper jeg, at noen skoleeiere som lytter blir inspirert til å se nærmere på. Og så tenker jeg at hvis skoleeier gjør noe med det, så betyr det at en lærer plutselig får et enda større mangfold i sitt klasserom. Den skal ivareta noen som tidligere ville kanskje gått i et segregert tilbud- i sin klasse. Det krever at en lærer er trygg på at han kan ivareta et mangfold. Han har en verktøykasse, han vet hvordan man lager fellesskapende undervisning. Det betyr at de må jobbe på skolen med kompetanseheving i mange tilfeller av lærerne og gjerne i et samarbeid med PPT, som allerede har mye kompetanse på akkurat det vi snakker om nå. Dette er jo det vi utforsker sammen i partnerskapet vårt, hvordan vi kan få til gode samarbeidsarenaer- der vi kobler det spesialpedagogiske og det ordinære tettere sammen, og at vi får utbyttet hverandres kompetanse slik at vi alle sammen lærer mer. Det er veldig spennende å gjøre dette i partnerskap med dere to. Før jeg takker dere for å ha deltatt her, Mari, har du lyst til å legge til noe på disse rådene?
MI: Jeg kunne tenke meg å komme i oppfordring til alle ledergrupper på skolene der ute. Inviter med dere PP-rådgiverne inn når dere skal planlegge utviklingsarbeidet i skolen. Sånn at dere kan jobbe mer, bruke de som intensjonen i nye opplæringsloven er. Bruk de til å jobbe for elevene og for å ruste lærerne til å bli enda bedre på å gi et inkluderende opplæringstilbud til alle elever.
EB: Der fikk vi tomler opp fra Jennifer og Frøydis, og det rådet var de veldig enige i. Med det tror jeg vi skal runde av. Da vil jeg si tusen takk til Frøydis Elseth Jansson og Jennifer Bryant. Så håper vi at dere som har lyttet til denne episoden av Sellpodden har fått noen nye tanker, kanskje blitt inspirert eller nysgjerrige, eller kanskje til og med enda litt klokere i hvordan vi sammen kan jobbe for at flere elever opplever å bli inkludert i skolesammenheng. Jeg vil si takk til min gode kollega Mari Indregard, og takk til deg som lyttet.