Mentaliseringsbasert gruppeterapi – Del 2 av intervju med Siri Johns

I denne episoden av Personlighetsmysteriet får vi innblikk i hvordan  mentaliseringsbasert gruppeterapi kan være til hjelp ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Siri Johns er en erfaren billedterapeut, gruppeanalytiker og MBT-terapeut med lang erfaring fra Personlighetspoliklinikken ved Ullevål Sykehus. Hun er også mangeårig lærer ved Institutt for gruppeanalyse
 og gruppepsykoterapi (IGA). I denne episoden gir hun oss et innblikk i kraften som ligger i gruppeterapi. Dette er andre del av et tredelt intervju der Siri Johns deler generøst fra sine erfaringer som terapeut.

Personlighetsmysteriet produseres av Nasjonalt kompetansesenter for rus-og avhengighet, alvorlige samtidige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser

Transcript

SPEAKER_00 0:00

Det er først når personligheten blir såpass til bry for oss selv og eller andre at man ikke får til å leve et OK liv. Da kan man ha en personlighetsforstyrrelse. Velkommen til en podcast fra Nasjonal kompetanstenste for personlighetspsykiatri. I dag skal vi snakke om terapeututvikling, rettere sagt det å lære seg gruppeterapi. eller det å være nybegynnerterapaut i gruppe, og vi har stadig Siri Jons her til intervju i denne del 3, hvor hun skal dele sine erfaringer og refleksjoner fra den læringsprosessen, blant annet som veileder og en meget erfaren gruppeterapaut. Husker du hvordan det var første gang du var i en sånn terapeutisk gruppe? Eller sånn, det å skulle... Begynne som gruppeterapaut?

SPEAKER_02 1:15

Ja, altså aller, aller, aller første gang. På ergoterapistudiet i Glasgow i 1971-72 var vel dette, så hadde de satt opp på timeplan noe som de da kalte dynamisk gruppe. Og da skulle vi sitte sammen med en av lærerne. Det var jo litt rar struktur. Men jeg skjønte ingenting. Altså, dynamic group, hva er det for noe? Så jeg husker jo, men jeg... Og da tenkte jeg liksom... Jeg hadde ikke noe forhold til dette ordet dynamisk, rett og slett. Det var litt sånn pinlig, men... Men... Det husker jeg veldig godt, den første gruppen, og hvor jeg som norsk student kom inn og var ganske frittalende, og særlig i forhold til autoriteter, mens det gikk kulturen til disse skotske jentene gitt. Så det var den første opplevelsen, og så var det jo det å komme inn som student og få være med i grupper, som jeg bare syntes var utrolig spennende. Og så var det når jeg selv ble kandidat på Institutt for gruppeanalyse, og satt i en sånn selverfaringsgruppe, så husker jeg hvor sterkt det virket inn Jeg husker jeg kom hjem og var størd, og det sier jo noe om hvordan følelse sitter i kroppen. Jeg har nesten vært igjennom en svær treningsøkt. Og jeg tenker at det var en veldig nyttig erfaring å oppleve hvordan det andre snakker om kan treffe en. Og det er jo et av de fenomenene som er veldig viktige i gruppeanalyse. Det er jo det vi kaller resonans, som et sånt musikalsk begrep. Hvis jeg snakker om noe, så slår det en strengere i deg, uten at du kan forsvare deg mot det. Og det er viktig å Undertekster av Ai-Media Fordi man kan bli litt robust eller litt veldrobust med årene. 50 år i grupper, da er du ikke så veldig engstelig lenger når du setter deg ned i en gruppe. Men nye er jo det.

SPEAKER_00 3:27

Men du virker jo like nysgjerrig da. Du snakket jo om den gleden som du har hatt gjennom dette hele veien. Så det virker jo som det har vært veldig vitaliserende...

SPEAKER_02 3:38

Jeg har jo egentlig hele min yrkeskarriere jobbet med emosjonelt ustabile pasienter og bileterapi og gruppeterapi. For det første synes jeg at veldig mange av de med emosjonelt ustabile personer også har veldig mye vitalitet i seg. Og kanskje det at det er så mye sterke følelser at det henger meg, og at det sjelden blir kjedelig. Det er et eller annet ved det som jeg blir vitalisert av, tror jeg. Selv om det noen ganger kan gå ganske hardt for seg, og jeg har jo noen ganger fått høre ganske mye negativt om meg selv fra pasientene hvis de føler seg misforstått eller... Men det er samtidig, og da er jo gode kolleger ekstremt viktig. Så det er noen ganger man går ut og føler seg helt ødelagt, men andre ganger så er det jo veldig vitaliserende og stimulerende.

SPEAKER_00 4:34

Når vi nå er litt over på hvordan det er å ha sånne grupper, du sa kolleger, hvordan er det viktig som gruppeterapeut?

SPEAKER_02 4:43

For det første er det jo det å kunne ha noen å snakke med når man synes ting blir veldig vanskelig og komplisert, og man føler man står fulltendig fast eller ikke kommer noen vei, eller føler at man gjorde en katastrofal gruppe eller individualtime. Det å kunne ha kollegaer som det er trygt og fint å kunne snakke med om hvordan det er å være terapeut er kjempeviktig. Å få veiledninger, få hjelp når man står fast og det er vanskelig. Vi er jo ofte to terapeuter, og det å ha en koterapeut som du er trygg på å trive sammen med, er også en del av det vitale. Og da er det jo klart at det å kunne lene seg på hverandre, og støtte hverandre, og kunne diskutere gruppen både før og etter, og avlaste i løpet av en gruppe. Og der synes jeg ofte det er ikke så... Altså jeg har jo blitt en veldig erfaren gruppeterapaut, og har hatt uerfarne kodterapauter som ikke har vært borte i gruppeterapi før, men når vi sitter inne i gruppen, så er vi på en måte like stilte, og det er klart at det har jo en del veiledningsfunksjoner for i forhold til den koterapeuten som ikke har vært borti det før, men å ha en som man kan snakke med, som kanskje, hvis jeg synes det er vanskelig å tenke klart i gruppen, så kan kanskje den andre klare å tenke klart, og man kan si det til den. Jeg synes det er fint å kunne si til koterapeuten at nå skjønner ikke jeg hva som foregår, eller hva tenker du om det, eller et eller annet. Avlastning.

SPEAKER_00 6:07

Nå har du anledning til å se tilbake på langt yrkesaktivt liv som gruppeterapaut. Hvordan synes du at du har forandret deg som terapaut? Du har jo beskrevet litt om teoretisk tilnærming av å forandre seg litt. Kan du si litt om utviklingen din?

SPEAKER_02 6:28

Jeg tror jeg... Altså jeg husker da jeg var helt fersk student i Edinburgh på den første, så husker jeg at jeg tenkte på at jeg skulle ønske jeg ble en sånn eldre, hvitåret dame som var klok og har masse erfaring, og jeg følte meg så ung og uerfaren, og nå sitter jeg her og er eldre og gråret. Relativt klok. Relativt klok, ja. Så takk for det. Men så jeg tror jo liksom det ene er... det ene er jo at ambisjonene endrer seg, det er litt sånn rart med å bli eldre at nå ligger det liksom bak meg ikke foran meg så det er liksom ikke noen nye sånne terapikurs jeg tenker at jeg skal melde meg på eller en ny teknikk jeg skal lære meg eller det er mer liksom noe å følge med den utviklingen på de områdene som jeg har lært, så MBT og bileterapi og kunstterapi og gruppeanalys og Men det jeg tror har skjedd mest med meg, er at jeg har blitt mye mer avslappet. At jeg ikke er så formell lenger. Kanskje jeg kan bli litt veldig uformell, men at jeg ikke er så opptatt av om det helt riktige jeg gjør. Jeg veier ikke mine ord. Jeg har ikke like mye... at det er faglig rigiditet. Jeg føler meg litt fri til å tøve og tulle og være mer medmenneske. Samtidig som jeg er veldig opptatt av rammer og personalitet. Det er litt mer uformell stil, kanskje.

UNKNOWN 8:19

Ja.

SPEAKER_00 8:19

Men er det også noe med det å tørre å være litt mer medmenneske i dette, tror du?

SPEAKER_02 8:25

Jeg tror nok det, og der har vel MBT hjulpet oss, fordi i tilknytningsteorien har jo i hvert fall ikke pasientene gått av at vi er et stille ansikt, og at vi ikke har mymikk, eller ikke gir respons, eller ikke viser følelser. er det noe de trenger, så er det jo at vi er levende mennesker på det viset, slik at de kan få den typen tilknyttningsadferd fra oss de ikke har fått tidligere. Det andre er jo at vi har noe med mentaliseringsbasert terapi oppmuntret til å dele hva vi tenker og føler, at vi kan si at når du er så sint på meg, så klarer ikke jeg å tenke klart eller... At vi deler litt mer av hva som foregår i oss. Ikke privat, men hva som foregår følelsesmessig og tenkningsmessig hos oss. Og hva vi blir sittende med. At jeg kan kjenne jeg blir lei meg, eller jeg kan kjenne jeg blir... Det var en pasient der, ikke så lenge siden, som var så sinnet på meg. Det var akkurat en ting som ikke var galt med meg. Og jeg ble litt overveldet av det, så jeg ble stillere og stillere. Etter hvert fikk jeg mentaliseringsvikt selv. Så jeg ble stille, og det føltes ikke som noen god time, og hun gikk, og så kom hun tilbake neste gang, og så sa hun til meg«Du ble så stille selv, du må ikke ta dette personlig». Og da sa jeg, ja, du er helt rett. Jeg ble stille, og jeg tok det personlig. Det gjorde inntrykk på meg. Jeg sa vel ikke at jeg tok det personlig, men at det gjorde inntrykk på meg. Men det tror jeg var også bra for henne, at det har en effekt på andre mennesker å være veldig devaluerende. De skal forstå at det de gjør med andre, gjør noe med andre. Det er ikke slik at vi er laget av stein. Vi er mennesker. Så jeg tror det å være vitale elevene er en viktig ting som

SPEAKER_00 10:40

terapeut. For du har veiledet mange gruppeterapauter. Hør litt om dine erfaringer med

SPEAKER_02 10:47

det. Ja. Jeg har veiledet både som lærer på Institutt for gruppeanalyse, rundt omkring på forskjellige institusjoner. Jeg synes jo det er veldig spennende, det må jeg ha lov å si, og veldig opptatt av å skape. Jeg har snakket om group cohesion nå i terapigrupper. Veldig opptatt av å skape en trygghet i veiledningsrommet, som gjør at man bringer inn de tingene man har strevd med, og ikke de tingene man har hatt suksess med. og at det går an å drite seg ut og det går an å det er der læringen ligger i at man kan titte på hva var det som gjorde at det gikk galt hva var det som gjorde at man ikke fikk det til eller man følte seg som en idiot og noen ganger så kan det jo være at det var helt veldig bra det som skjedde at det er mer liksom terapeuten som sitter igjen med det inntrykket av at dette var ikke noe bra og igjen det der med humor altså kunne få litt latter og litt spøk og også kunne by litt på meg selv altså si at dette synes jeg har vært vanskelig, eller jeg har gjort den og den fadesen. Det synes jeg er veiledning. Igjen det der med å få en vital gruppe hvor alle deltar. Strukturen er ofte at du legger fram en problemstilling, lager et reflekterende team hvor du får lov å sitte stille og ikke skulle svare på spørsmål. Fordi hvis du hele tiden skal svare på spørsmål, så får du ikke tatt inn hva de andre sider sier. Eller hvis du skal si at det skjedde litt senere eller ja, men det ble sånn altså hvis du hele tiden skal komme med sånn jammen da kan det være noe med å ikke få lov til det og heller bare ta inn det de andre sier selv om det de sier er noe du har gjort fem minutter etter at vi hørte om gruppa eller hva det er men det å liksom kunne lene seg tilbake og bare notere og ta til seg det som er nyttig og så etter dette reflekterende teamet da blir koblet inn på gruppa igjen og får en diskusjon hvor jeg også er med på å oppsummere hva jeg tenker, og hvor noe av det som vil være min oppgave er også dette med teaching points. Hva er det som er viktig å fremheve på sånn læring her? Hva var det som var god MBT? Var det god mentaliseringsarbeid i gruppen? Hvis det ikke var det, hva var det man kunne gjort annerledes? Det kan jo også være på sammensetning av grupper. Det kan være på hvem skal man ta inn eller ikke ta inn i grupper, og og forskjellige ting rundt gruppene som kan være nyttige som læringspunkter.

SPEAKER_00 13:18

Er det noe som har gått igjen, synes du? Som du ser typisk nybegynnerterapauter streve med, eller er opptatt av, eller som har typiske teaching points?

SPEAKER_02 13:31

Ja, altså

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_02 13:32

Jeg synes jo kanskje at nybegynnerterapauter har selvfølgelig et problem med at de er nybegynnere, at de er usikre. Men som ofte så blir de jo kanskje mer stille, at de ikke tør å prøve seg, at de ikke tør å tråkke ut til det. Så er det jo selvfølgelig et problem. Det kan jo være koterapi. Hvis man setter sammen to terapeuter som egentlig fungerer noe godt sammen, så er det ikke bra. Det er som et dårlig foreldrepar. Det må være slik at det går an å Man kan være forskjellige, og det er bare kjempefint, men man må liksom ha en kjemi, og jeg synes ofte det kan gå i gang problemer rundt koterapi, at man kanskje har blitt satt sammen litt sånn autoritært fra ledelsen, hvor ikke de tenker over hvor viktig terapi det er i at koterapiparet har det bra sammen. Eller at koterapeuten er såpass uenig at de driver og avbryter hverandre. Eller hvis den koterapeuten din spør gruppen om noe, og du kommer inn øyeblikkelig, så er det tydelig at du sier at du ikke er enig med det du sa der. Å la koterapeutens intervensjon for å overligge selv om du er enig i den, er veldig viktig. Det har litt reuset. Men det er klart at noen ganger kan det være at det er dårlig koterapi. match. Det som jeg synes er viktig som veileder er at man har ikke noen mandat på å blande seg inn i hvordan institusjonen organiserer seg. Du kan ikke som veileder si at her må du gå til ledelsen. Man er veileder for det man ser, og så hvordan de da tar opp sine problemer, det er ikke veilederens jobb. Det er veldig viktig at det ikke tas avgjørelser i veiledning, men at det er et fritt sted for å tenke. Ja. Det tror jeg

SPEAKER_00 15:27

er viktig. Og du sa noe om at det er et trygt rom hvor man kan leke litt, prøve seg fram og gjøre feil, tørre å

SPEAKER_02 15:37

gjøre feil. Det som kanskje går inn er at folk er engstelige for å gjøre feil. De syns det er vanskelig. De skammer seg fort. De har veldig strenge regler rundt seg selv. Så det å skape litt mer

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_02 15:53

Ja, litt mer trygghet rundt at det går an å, altså man skal ganske godt gjøres at en intervensjon skader en pasient. Ikke sant? Jeg husker da jeg var ganske fersk terapeut, så sa en av mine ledere at er den intervensjonen din veldig dårlig, så overhører pasienten den. Det er klart du kan jo gjøre ting som ikke er bra, og da er du å hjelpe folk til å jeg har svelget stolthet, gå tilbake og reparere, be om unnskyldning.

SPEAKER_00 16:31

Så du har fått sett mange grupper rundt forbi da, og veiledet parallelt, og gjør det fortsatt. Du har jo også en lærerfunksjon på Institutt for gruppeanalyse, og også da har sånne terapeuter i

SPEAKER_02 16:49

smågrupper.

UNKNOWN 16:51

Ja, ja.

SPEAKER_00 16:51

Kan du si litt om det? Det er jo et litt annet format igjen.

SPEAKER_02 16:56

Ja, ikke sant? Det fungerer jo som en gruppeanalytisk gruppe, for det er jo en selverfaringsgruppe for at de som skal bli gruppesykoterapeuter eller gruppeanalytikere selv skal skjønne hvordan det kjennes å sitte i en sånn gruppe, og hvordan det kjennes å kunne være personlig og privat i en gruppe. Og også fordi vi som terapeuter må på en måte bli bedre kjent med oss selv, i den forstand at våre reaksjoner på pasientene behøver jo ikke nødvendigvis bare handle om pasientene, det kan jo handle om noe hos oss selv. som er en subjektiv motoverføring, som vi kaller det, at det er noe i oss som vekkes ved denne pasienten, som stakkars pasient ikke skal behøve å belastes med, og at det å gå i egen terapi, i egne erfaringsgrupper for vi som vil bli terapeuter, er kjempeviktig. Og det er jo det det er på Institutt for gruppeanalyse. Og Institutt for gruppeanalyse er jo delt inn slik at du kan ta et grunnleggende kurs på ett år, eller fortsette eller begynne på et sånt videregående eller trinn A, som vi kaller det. Så kan du gå videre til trinn B og bli gruppeanalytiker. Så du kan enten være i denne selve erfaringsgruppen ett år, eller tre år, eller fem år. Så det er litt sånn

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_02 18:21

Det er jo ganske langvarig gruppeanalytisk prosess du er i. Og vi har jo et blokkkurs her i Norge for det vi ønsker at tilbudet skal være like aktuelt i Finnmark som i Oslo. slik at man kan komme og bo og ha kurset her i torsdag, fredag og lørdag. Og da får man jo gruppeterapi på disse tre dagene, så får man seks gruppeterapier, og så går det to-tre måneder til neste gang. Så det er en veldig spesiell form for selverfaringsgrupper. Veldig intenst, høres det ut som. Veldig intenst. Og Jeg må jo si at jeg opplevde det som et utrolig privilegium å få være i Lærepinstitutt for gruppeanalyse, og få lov å sitte som gruppeanalytiker med kollegaer, og være med på den prosessen, og hvordan de jobber med seg selv. Det er veldig spennende og veldig flott, synes

SPEAKER_00 19:29

jeg. Er det noe som går igjen der? Man kan jo tenke at det er mange terapeuter i samme rom, og så skal de ha en litt annen rolle og være litt mer personlige. opplever du at det blir mange terapeuter i stedet for mange som jobber med seg selv?

SPEAKER_02 19:45

Absolutt! Det er jo det første man møter i en sånn gruppe, er jo å bli kjent og litt sånn, wow, skal jeg være personlig her? Og noen har meldt seg på Institutt for gruppeanalyse uten å ta ordentlig inn over seg hva det er, ikke sant? Ja, jeg hadde ikke lest den setningen. Jeg hadde ikke lest den setningen om at du skal i smågrupper og ikke sant, selverfaring, så noe kan jo være sånn øyeblikkelig motstand og nei, og dette hadde jeg ikke tenkt, og vil jeg dette da? Så har du meldt deg på det og Teksting av Nicolai Winther Plutselig kan gruppen velge et av medlemmene som pasient, og så blir alle opptatt av å kurere dette ene problemet som denne kandidaten har. Så det er jo det som er jobben for en gruppeanalytiker, å si fra når sånne ting skjer, og også gjøre gruppen oppmerksom på at de blir terapeuter, og hjelpe dem til hvordan de løser seg fra den rollen, som er både en ressurs og kan være

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_02 20:48

hemmende i forhold til å bruke gruppa for egen del men det er klart det er jo en gjeng med folk som kan tenke og forstå ikke at psykologi samtidig som det er jo det er jo fort gjort å gå inn i den rollen man er trygg på

SPEAKER_01 21:06

da

SPEAKER_02 21:07

og det men det er jo sånn i disse gruppene at når man da går det ikke noen seks ganger i løpet av noe sånn så vil jo så vil jo de tingene altså personligheten vil jo vil jo komme inn i gruppa og bli en del av det hele og man kommer liksom ja man vippes litt ut av den at man er liksom terapeut også i gruppa

SPEAKER_00 21:33

gjennom disse årene synes du de terapeutene er de annerledes nå enn tidligere er det en annen klima i de som søker å bli gruppeterapauter er det Har du noen tanker om

SPEAKER_02 21:48

det? Jeg tror ikke det er så stor endring egentlig. Det som er det spesielle med institutt for gruppeanalys i Norge er jo at det er tverrfaglig, og at i motsetning til for eksempel institutter nedover i Europa som bare tar inn psykologer og psykiatere, så tar vi inn veldig erfarne høyskoleutdannet eller andre som driver med gruppevirksomhet, så det er jo en ganske stor... Tverrfaglighet, rett og slett. Prester og lærere og andre som også driver med grupper som får komme inn. Og det betyr jo at disse grupperne preges av mye forskjellig erfaringsbakgrunn. Og det synes jeg de har gjort hele tiden. Kanskje litt mer tverrfaglighet nå enn det var, men det er liksom dette at man kommer fra forskjellig bakgrunn. Og det er jo alltid morsomt når en gruppe, hver høst så starter vi jo med nye medlemmer. Det er jo de samme medlemmene hele året igjennom, og så i september så kommer det kanskje fire nye. Og det er alltid spennende da, hvordan man introduserer seg selv i gruppen, eller hvordan man blir kjent i gruppen. Blir man kjent ved å si at, ja, jeg er psykolog og jobber ved det og det sykehuset, eller blir man kjent ved å si, hei, jeg er Kjetil og jeg... Noe privat eventuelt. Hvordan ønsker man å fremstå i gruppa? Det blir ofte tema-gruppen. Hvorfor introduserte vi oss sånn? Nå har vi laget et hierarki her med en gang. Det kan man gjøre. Jeg er overleg og jeg er psykiatrisk sykepleier. Man kan fort lage et hierarki i gruppen. Det er en spennende dynamikk at man gjør det. Hvis man starter med at jeg er kjett til, og jeg er gift og har så mange barn, så starter man kanskje med en mer jevnbyrdig måte å bli kjent på. Som ikke går i det faglige hierarkiet i hvert fall. Men jeg tror ikke jeg kan si at grupper varierer med medlemmene. hvem som er medlemmer. Så det er den største variasjonen i gruppen, det er jo hvem som deltar.

SPEAKER_00 24:13

Hvordan er det med kulturelle mangfold? Det er vel kanskje litt sånn som vi behandler staben generelt i landet, men jeg vet ikke om det har kommet flere nasjonaliteter til, eller folk med minoritetsbakgrunn, søker de seg til dette? Det

SPEAKER_02 24:31

er fortsatt en veldig hvit gruppe. Det er det, men det kommer jo flere og flere. noen som det er ikke så mange men vi får litt mer andre språk inn, eller noen som bryter på norsken eller de kommer fra andre land men det er en ganske hvit gruppe men forhåpentligvis så blir det mer og mer tverrfaglig, det håper jeg, eller tverrkulturelt men det er jo veldig spennende hvis det kan, for det er jo ikke sant, altså man sier jo gruppeanalysen har sine begreper og sine prinsipper, og en av de tingene man sier er jo at når man setter åtte mennesker sammen til å snakke sammen, også en terapeuter eller to terapeuter, så vil det foregå et sånt kommunikativt nettverk mellom alle de medlemmene, som på kryss og tvers og overalt, ikke sant? Hvor hver og en kommer inn med sin bakgrunn og sin måte å være på i grupper og sin måte å være på relasjonelt eller hva det er, for du kan uttrykke følelser. Man dripper ingen inn i gruppen, men man tenker ofte at du som en sånn grunnmatriks, altså dette nettverket kalles matriks, som en sånn grunnmatriks, så ligger det at vi har samme kultur. Ikke sant? Og at vi alle kommer fra Norge, og vi alle snakker norsk, og hvis jeg snakker om, sier plutselig at ja, dette er akkurat som et dukkehjem, så vet du hva jeg snakker om. Ikke at vi har noen sånne felles kulturelle ting, som gjør at vi har felles begreper, ikke behøver å oversette så mye I Storbritannia er det Shakespeare, og her er det Ibsen, eller Asbjørnsen og Mo, eller hva det er vi har. Men jo flere kulturer kommer inn, jo mer har man ikke felles grunnkultur. Og med språklige ting kan det jo være... blir veldig komplisert hvis man ikke alle snakker godt norsk. Eller at man legger forskjellige ting i forskjellige uttrykk eller ord eller hva det er. Så jeg tenker jo at gruppeanalysen har på en måte vært knyttet til at vi kommer fra samme kultur, og så er den blitt mer og mer flekkulturell. Og det er jo egentlig veldig spennende. Og at det er liksom... Jeg kan ikke huske, nå vet jeg ikke, men vi hadde jo... Jeg husker en gruppekonferanse i slutten av 80-årene, hvor noen fra Østeuropa kom inn, og hvor det var helt tydelig at der var det en mye mer paranoid kultur, at det å skulle åpne seg og fortelle om seg selv var ganske skummelt, sånn at det å få inn at det er forskjellige kulturelle måter å ha det på fra det samfunnet man kommer fra, som ikke er sånn som er typisk norsk, for å si det sånn. Så det tror jeg er veldig berikende. Men også noe som gruppeanalytikken må være opps på. At man har forskjellige måter å hekte seg på eksistensielle temaer.

SPEAKER_00 27:44

Er det noe mer du har på hjertet før vi runder av, Siri? Jeg

SPEAKER_02 27:48

synes jeg har snakket

SPEAKER_00 27:50

noe om

SPEAKER_02 27:51

alt mulig rart igjen også. Jeg kan ikke tenke på noe mer, om det er noe du tenker ikke er snakket om?

SPEAKER_00 27:57

Nei, det er det sikkert, men jeg synes det har vært veldig innholdsrikt, veldig lærerikt og flott. Veldig takknemlig for å få ha det her, og høre høst av din erfaring.

SPEAKER_02 28:10

Jeg må jo si at jeg synes det har vært et privilegium å få lov til å ha en jobb som jeg synes er gøy, og jeg tror det har vært... min ledesnor at det skal være litt sånn spennende og gøy å være på jobb. Og det er jo utrolig morsomt, og det er jo liksom hvert derfor jeg har sittet så lenge i jobb som jeg har gjort da. Og ikke liksom lengtet etter pensjon, sånn som mange andre gjør, og det er jo veldig

SPEAKER_00 28:36

privilegium. Det føles

SPEAKER_02 28:38

meningsfullt. Det tror jeg. Virkelig, og det å få tilbakemeldinger en gang iblant, så er det jo noen av tidligere pasienter som sender hilsener om hvor bra livet er blitt, ikke sant? Og det er jo bare helt fantastisk, så det føles jo utrolig meningsfullt å ha bidratt til det, et eller annet vis.

SPEAKER_00 29:00

Det synes jeg er et veldig passende sted å runde av for i dag. Igjen, tusen takk for at du ville stille opp i podcasten, og takk.

SPEAKER_02 29:08

Takk for at dere ville høre på meg.