Holografisk prinsipp - Minne - Morfisk Resonans

Holografisk prinsipp – Minne – Morfisk Resonans

Slik er menneskekroppen, og det er også den kosmiske kroppen
Slik er menneskesinnet, og det er også det kosmiske sinnet
Slik er mikrokosmos, og det er også makrokosmos
Slik er atomet, og det er også universet
– Upanishadene
 
Holografisk projeksjon er en god analogi for den tilsynelatende virkeligheten, eller maya. Bildet endrer seg når posisjonen og orienteringen av synet på systemet endrer seg (som tolkningen av tendenser og vaner skaper individets tilsynelatende virkelighet) på eksakt samme måte som hvis et objekt var til stede, på denne måten lages bildet som viser seg som tredimensjonalt. Dette er akkurat hvordan maya fungerer: det er bare et lysknep, reflektert bevissthet.
 
Holografisk projeksjon (eller maya) i seg selv er ikke et bilde. Det består av en tilsynelatende tilfeldig struktur av forskjellige volum, tetthet eller kontur. Hvis du tar vekk projeksjonen, vil enhver del reflektere helheten. Dette er en god beskrivelse av Det Totale Sinnet, universets årsak og upersonlig skapelsesprinsipp.

Den mest populære analogien for distribuert lagring av hukommelse er også holografi, en form for linsefritt fotografi hvor interferensmønstre lagres som hologrammer, som igjen kan rekonstrueres til det opprinnelige bildet i tre dimensjoner. Hvis en del av hologrammet ødelegges, kan likevel hele bildet rekonstrueres fra det som er igjen, men med dårligere oppløsning. Helheten er til stede i hver enkelt del.

Det kan høres mystisk ut, men det grunnleggende prinsippet er enkelt. Når du ser utover, tar øynene inn prøver av lys fra alle deler av landskapet foran deg. Lyset som absorberes av øynene er bare en liten del av det lyset som er tilgjengelig, og likevel ser du alt rundt deg. Hvis du flytter deg noen meter, kan du fortsatt se alt fra der du står, selv om øynene nå plukker ut lysbølger fra et annet sted. På lignende måte er helheten foldet inn i hver del av hologrammet. Slik er det ikke med et vanlig fotografi. River du vekk halve hologrammet, kan du fortsatt gjenskape hele bildet.

Men hva hvis holografiske bølgemønstre for minnet ikke lagres i hjernen i det hele tatt? Karl Pribram kom senere til denne konklusjonen. Han tenkte da på hjernen som en bølgeform-analysator heller enn som et lagringssystem og han sammenlignet den med en radiomottaker som plukker opp bølgeformer fra den implikate orden og dermed gjør dem eksplikate. Dette aspektet av Pribrams tenkning var inspirert av David Bohm, som tenkte seg at hele universet kunne være holografisk, i den forstand at helheten var foldet inn i hver del.

Ifølge Bohm er den observerte eller manifeste verden den eksplikate eller utfoldete orden, og denne framstår fra den implikate eller innfoldete orden. Bohm tenkte seg at den implikate orden bærer på en form for minne. Det som skjer ett sted, blir introjisert eller injisert i den implikate orden, som potensielt er til stede overalt. Når så den implikate orden folder seg ut til den eksplikate orden, vil dette minnet påvirke det som skjer og gi prosessen egenskaper i likhet med morfisk resonans. Med Bohms ord vil hvert øyeblikk inneholde en projeksjon av re-injiseringen av tidligere øyeblikk, som utgjør et slags minne, slik at dette resulterer i et generelt motstykke til tidligere former.

En gang i framtiden kan morfisk resonans være innearbeidet i en utvidet versjon av kvanteteorien, noe Bohm også antydet. Ingen av oss vet i dag hvordan morfisk resonans kan forklares. Det er et åpent spørsmål. I lys av debatten om hvorvidt det finnes hukommelsesspor, kan vi spørre om morfisk resonans eller minnet i en implikat orden stemmer bedre overens med kjensgjerningene enn sporteorien.

Du kan lese mer om dette i boka Bhagavad Gitas Visjon - https://www.bevissthetsvitenskap.com/bok