Mannen som kjente til uendelighet og guddommelighet i vitenskapen

Mannen som kjente til uendelighet og guddommelighet i vitenskapen

En Netflix-film som heter Mannen som kjente til Uendelighet berørte meg på flere måter. 

«Før første verdenskrig hjelper Cambridge-lektoren G.H. Hardy det indiske mattegeniet Srinivasa Ramanujan med å håndtere skolesystemet og rasistiske fordommer.»
 
Srinivasa Ramanujan (født 22. desember 1887, død 26 april 1920) var en indisk matematiker. Han regnes som en av tidenes mest talentfulle matematikere innenfor tallteorien. 

Ramanujan var et barnegeni, og han var i stor grad selvlært i matematikk. Hans matematiske geni ble oppdaget av den britiske matematikeren G.H. Hardy, og Hardy sørget for at Ramanujan fikk komme til Universitet i Cambridge. Mens han var i Cambridge mellom 1914 og 1918, produserte Ramanujan over 3 000 matematiske teoremer. 

 Hardy, som var en vitenskapsmann som ikke trodde på Gud eller urgammel visdom, sa følgende i et møte med sine kollegaer i Cambridge om teoriene til Ramanujan:
 
 «Her ser vi nå det enorme gjennombruddet som er gjort i området partisjoner, av en mann hvis begrensende kunnskap da vi først møttes var like forskrekkelig som den var stor. Oppfatninger kan være ulike om betydningen av Ramanujans arbeid og innflytelsen det vil ha på matematikken. Men det kan ikke råde tvil om dets enorme og uomtvistelige originalitet. Mr Littlewood sa en gang til meg at alle positive heltall er Ramanujans nære venner. Jeg tror det stemmer. Han har selv sagt at en ligning ikke har mening om den ikke uttrykker en guddommelig tanke.
 
 Hvor mye det enn smerter meg å si det, så har han kanskje rett. For er det ikke nettopp sånn vi forsvarer den rene matematikken? Vi bare utforsker uendeligheten i jakten på absolutt perfeksjon. Vi finner ikke på formlene. De ligger der og venter på at store tenkere som Ramanujan skal finne og bevise dem. Så til slutt har jeg måttet tenke over hvilken rett vi har til å sette spørsmål ved Ramanujan eller for den del Gud. Takk.»

I slutten av filmen sier professoren Hardy følgende til sine kollegaer i Cambridge rett etter at han fikk vite at Ramanujan døde:

«Det er vanskelig å beskrive hva jeg skylder Ramanujan. Hans originalitet har inspirert meg helt siden vi møttes. Og hans død er at av de hardeste slagene jeg har opplevd. Men nå kan jeg si til meg selv når jeg er nedfor og tvinges til å lytte på kjedelige og pompøse mennesker:
‘Jeg har gjort noe som du aldri kunne ha gjort. Jeg har arbeidet med Littlewood og Ramanujan.» (begge var opptatt av gud og det guddommelige).
 
 I 1976 ble det funnet en bok med banebrytende formler fra Ramanujan. Det er blitt sammenlignet med funnet av Beethovens tiende symfoni. Ett århundre senere brukes nå disse formlene til å forstå svarte hull.
 
 Poenget med å vise denne historien i forbindelse med å se på verden som en intelligent orden er å også se at alt som skjer i vitenskapens utvikling er innenfor denne ordenen og det umanifesterte potensialet som ligger der. Ingen mennesker har oppfunnet dette. Det er logisk at det må være en intelligent orden, et upersonlig skapelsesprinsipp, som også kan kalles for det umanifesterte eller grenseløst potensial, som gir muligheter til disse oppdagelsene. Ramanujan fikk flere ganger spørsmål fra Hardy og andre om hvor han fikk kunnskapen og oppdagelsene fra. Ramanujan sa at han fikk det fra Gud og hadde ingen annen forklaring. Kunnskapen om hva Gud er for noe er begrenset i Vesten av ulike grunner, mens mange i India og de som følger ulike filosofier og retninger som stammer fra Vedaene har en mer grundig sofistikert forståelse og kunnskap om skapelse, manifestasjon og emnet Gud. 
 
Du kan lese mer om i boka Bhagavad Gitas Visjon - https://www.bevissthetsvitenskap.com/bok