Upasana Yoga - Meditasjon og Selvkunnskap

Meditasjon og Selvkunnskap
Det er ulike holdninger om meditasjon i ulike yogamiljøer og andre åndelige kretser. De fleste er opptatt av å oppnå spesielle tilstander eller dra til spesielle steder for oppnå opplysthet, ekstase, lykksalighet m.m. Eller oppnå helsemessige fordelaktige effekter og andre grunner til meditasjon. Hvilken holdning man har til meditasjon er individuelt og en får respektere ulike holdninger til det. Vedanta sin holdning vil helt sikkert provosere de som har annerledes holdning til meditasjon, men sånn er livet og vi må jo undersøke selv hva som fungerer for seg selv. 

Erfaringsmessig meditasjon er en anstrengelse over å endre ens erfaring og hvorfor vil en ha en annerledes erfaring enn den ordinære livserfaring? På grunn av ignoransen av ens natur, som alltidtilstedeværende, alltid hel, fri og fullstendig, grenseløs bevissthet eksistens så tror jeg at jeg er begrenset, liten, ufullstendig kropp-sinn fenomen og trenger derfor ekstraordinære erfaringer for å føle meg fullkommen og lykksalig. For å meditere igjen og igjen for å oppnå erfaringsmessig lykksalighet vil føre til at en styrker ignoransebaserte tendenser (inntrykk) for et subtilt objekt, som et middel for å føle seg lykkelig. 

Meditasjon uten kunnskap er det samme som å forberede et utsøkt måltid uten å spise det. Når jeg objektivt sett vet at alt er i endring i sinnet inkludert erfaringer og at man utvikler en sterk vasana (programmering/ tendens) til selvkunnskap. Når kunnskapen er klar og stødig så navigerer en gjennom livet med full selvtillit i dens evigvarende, grenseløse, bevisste eksistens. Dette er lykksaligheten som Vedanta referer til. På lang sikt vil erfaringsmessig meditasjon rense sinnet. 

Det kan være smertefullt og frustrerende, fordi de behagelige tilstandene produsert av meditasjon forsvinner alltid, som alt annet i den tilsynelatende virkeligheten. Men en eller annen gang i fremtiden så vil den mediterende komme i kontakt med den direkte kunnskapen «Du er det». Erklæringen du er hva du søker etter vil komme inn i livet til den mediterende og han eller hun vil være mer interessert i forståelse og kunnskap istedenfor erfaring. I Vedanta er meditasjon synonymt med kontemplasjon av undervisningen, det er en anstrengelse i granskingen som er presentert av vedaskriftene og forståelsen med ytterligere assimilering av ens natur. 

Intellektuell kunnskap er absolutt nødvendig siden all kunnskap bare tar plass i intellektet. Selvkunnskap er ikke det samme som intellektuell kunnskap, fordi intellektuell kunnskap avhenger av subjekt-objekt dualitet (den som har kjennskap og objektets kunnskap) og er alltid utsatt for feil og ytterligere forbedringer. 

Selvkunnskap krever ikke et objekt for dens kunnskap og med en gang det er kjent er det kjent for godt. Det er selvet, som kjenner seg selv til å være det eneste selv som er. Selvkunnskap tar plass i intellektet, men bare på en måte at selvet ved hjelp av subtilkroppen (den erfarende entitet) har kjennskap til seg selv gjennom dets refleksjon i et subtilt intellekt. Det neste spørsmålet vil være: Hvordan omdanne selvkunnskap til moksha (frihet)? Ved kontinuerlig anvendelse av Vedantaundervisningene og gjenstående av ens bindende programmeringer og tendenser, som vil gradvis tørke ut og forårsaker en sans av grenseløshet, selvtillit og tilfredsstillelse uansett omstendigheter og erfaringer.